- bruker vi dem så de er til hjelp og ikke til hinder?

Tradisjonelt deler man rytterens hjelpere i tøyler/hånd, vekt/sete og sjenkel. I tillegg har man ekstrahjelperne stemme, pisk og sporer som er tenkt brukt til å forsterke de andre hjelperne.

Prøv å tenke etter hvilken hjelper du er mest avhengig av når du rir. De fleste vil nok finne ut at det kommer litt an på hvilken hest de rir på, men svært ofte bruker vi mennesker hendene ganske mye, i mange tilfeller for mye.

Uansett hvordan man definerer det, i bunn og grunn handler bruken av hjelperne om å kontrollere hestens fart og retning. Starte, stoppe, fart og retning. Det er når vi mister kontrollen over fart og retning at vi blir redde. Hvor mye tap av kontroll den enkelte tåler varierer fra person til person, hvilken hest vi rir og er avhengig av situasjonen man er i. Noen vil ha god kontroll hele tiden, mens andre tåler mer slingringsmonn. Vi føler det også forskjellig om vi håndterer hesten fra bakken eller fra hesteryggen.

I prinsippet kan man bruke alle hjelperne på en gang. Det er jo slik det ofte blir fremstilt når det beskrives hvordan man skal få hesten til å gjøre en øvelse. Men, hvor lett blir det da å oppfatte? Vi mennesker klarer bare å ha en klar tanke i hodet om gangen, så hvordan skal vi forlange at hesten, som i teorien har mindre hjernekapasitet enn oss, skal klare å holde styr på så mange beskjeder på en gang?

Helst skal vi bruke hjelperne minst mulig. Gi en beskjed og så slutt. Det at vi slutter å bruke en hjelper er belønning for hesten. Det er ikke noe behagelig om man bruker en hjelper på samme sted i en hel ridetime, selv om man bruker den veldig forsiktig. Forsøk å stryke deg selv forsiktig på kneet og tenk over hvor behagelig det vil bli om du skulle holde på med det i 45 minutter.

Hesten må være oppmerksom på deg om den skal få med seg hva du vil at den skal gjøre. Så man må sjekke at man har kontakt med hesten for at hjelperne skal fungere. Det er nødt til å være en toveis kommunikasjon for å oppnå gode resultater.

For at hesten skal ønske å være oppmerksom på rytteren så man kan oppnå kommunikasjon må det være et hyggelig alternativ for hesten. Det er ikke noe hyggelig å være tilstede hvis du stadig maser eller ber den om å gjøre ting den ikke forstår eller ikke kan klare. Du må være nøyaktig med det du sier og be på riktig tidspunkt slik at hesten har en mulighet til å utføre det du ber den om. Dette handler også om hesten er bygd for eller har muskler og er trent til å gjøre det. Har hesten en kroppsform som for eksempel gjør det vanskelig for den å galoppere så blir det ikke noe lettere for den om du bruker hjelperne hardere og maser mer. Vær fornøyd med et forsøk og bygg videre på det, selv om det jo også kan være en mulighet for at hesten utfordrer deg på fart og retning.

Hestene har, som oss, en grense for hva de kan klare, men også en grense for hvor mye hjelpere de orker å høre på. Bruker du for mye hjelpere eller maser hele tiden så ”lukker de ørene.”

En av grunnene for at vi skal sitte i loddrett sits med sjenklene rett bak gjorden er at hesten er sensitiv i sidene og lett oppfatter signalene fra sjenklene der. En annen grunn er at vi da sitter i balanse og er mest bevegelig i bekkenet. Det er altså en hensiktsmessig måte å sitte på, både med tanke på bevegeligheten og for at vi skal kunne gi hesten små kontrollerte signaler. Det er ikke lett å kontrollere de signalene vi gir dersom vi ikke sitter i balanse eller ikke klarer å følge hestens bevegelser. Derfor blir det fort mye rot dersom vi sitter i en sal som hele tiden prøver å dytte oss ut av balanse. Å måtte bruke musklene for å holde oss i balanse og samtidig gi hesten små og lett forståelige signaler er ikke lett å få til.

Et annet følsomt sted på hestekroppen er i munnen, hvor vi legger bittet. Det er viktig at bittet passer så det ligger i ro i hestens munn uten å forstyrre den inntil vi gir et signal. Hvor lite som skal til for at hesten kjenner det når du tar i tøylene kan testes ved å sitte to og to og holde et par tøyler mellom dere. La den ene være hest og den andre rytter.

Rytteren skal følge bevegelsen til ”hestens hode” med tøylene. Hvordan kjennes det ut for ”hesten” dersom rytteren holder pusten? Kjenner ”hesten” noen forskjell dersom rytteren rir med tomlene opp eller håndbakene opp? Hva skjer dersom rytteren forsøker å stille ”hesten” med tøylene? Låser man hånden/armen fra å følge bevegelsen, så virker det som brems. Og hvordan føles det for hesten med delvis slakke tøyler?  Det skal veldig lite til før hesten kjenner hva rytteren gjør.

Når du bruker sjenklene, så trykk, slutt og sitt i ro mens du følger hestens bevegelse uten å spenne deg. For hva skjer med kroppen om du klemmer sammen bena hele tiden? Stå på gulvet med armene hengende løst ned og rist på den ene hånden. Så stikker du den ene fingeren stivt ut og rister på hånden og observerer forskjellen. Bevegelsene blir kortere og mer hakkete når du stiver av fingeren. Spenner du deg et sted, så stiver det av for bevegeligheten i resten av kroppen. Klemmer du sammen bena hele tiden blir bekkenet og resten av kroppen statisk og du ber i realiteten hesten om å være i ro. Hesten sakker av på farten, rytteren bruker enda mer hjelp, blir enda stivere og ber hesten bremse enda mer og dere ender opp i en ond sirkel.

Det du sitter på, hesten altså, rører seg, derfor må du være bevegelig for å kunne følge bevegelsen dens uten å hindre den. Ryttere har generelt liten kroppsbevissthet, vi beveger oss dårlig og er i dårlig balanse. Klarer vi å sitte i balanse og bevege oss i samspill med hesten så kan vi med mye lette hjelpere få hesten til å gjøre de øvelsene den fra naturens side allerede kan. Ofte så rir vi hestene skeive fordi vi er stive i den ene siden og rir den ene siden mer framover enn den andre. Det er også viktig å være klar over at jo hurtigere en ting blir, jo dårligere blir som regel kvaliteten. Det er altså ikke noe lettere for verken rytteren eller hesten å gjøre ting kvalitativt bra dersom de må skynde seg.

Man kan tenke seg hesten som et BRIO-tog. Det røde lokomotivet er hestens hode, den blå vognen halsen, den grønne er bogen/skuldrene, den gule ribbeinskassen hvor vi sitter og den grønne bakparten. Hjelperne kan man tenke seg som skinnene på BRIO-toget. Så lenge hesten er innenfor rammen til skinnene så sier man ikke noe, for skinnene klemmer jo ikke toget fast når det kjører fremover. En svak hest må få større rammer enn en sterk hest.

Tøylene rammer inn hodet og halsen. Vi snakker om direkte tøyletak som går direkte til hestens munn og indirekte tøyletak som går via halsen. Bruker du et indirekte tøyletak mot hestens hals på innsiden av svingen, blir det som å gjøre skinnene smalere der – og det ønsker vi jo ikke. Tar vi for mye i innvendig tøyle så halsen bøyes for mye vil den første (røde) vognen som er hodet spore av med nesen innover og den andre og tredje (blå og grønn) forsvinne utover. Vi kaller det for at hesten skyter skulderen ut.

Bogen/skuldrene rammes inn med rytterens skuldre, hoftene med rytterens hofter og sjenklene styrer bakbena. Prinsippet er at alle delene skal være vinkelrette på det sporet man går på. Derfor må hestens skuldre svinge før bakparten når man går inn på en volte eller i en sving, ellers vil det bli en versade.

Dersom vi ønsker at hesten skal sette et bakbein lenger innunder seg må vi be om det mens beinet er i luften. Vi sitter på hestens ribbeinskasse og den svinger magen unna det bakbeinet som går frem. Dette er det lettest å kjenne i skritt, som en dønning som bølger frem og tilbake. I trav blir det mer skvulping og i galopp gynger det mest over til den siden man galopperer til. Det vil si at i venstre galopp gynger det mest over til venstre. I tølt gynger magen kort og kvikt. I pass flytter hesten hele siden samtidig og den gynger mer fram og tilbake enn fra side til side. Det er altså når magen svinger unna sjenkelen din at det har noen hensikt å bruke sjenkelen.