var de egentlig så gode?

Det snakkes med nostalgi om de gamle hestekarene som visste hvordan man skulle holde og håndtere hest. De gamle hestekarene som det nå er svært få igjen av.

Men, stemmer egentlig det? Og var alt så mye bedre i de gode gamle dager?

En av naboene et sted jeg hadde Vanjar på beite kom ofte bort og slo av en prat når han så meg. Han kunne fortelle at han hadde vokst opp med hest på gården, men at faren hans var hard med hestene og drev dem hardt så det var ikke så trivelig.

Og ser man på gamle malerier, så ser ikke det alltid så hyggelig ut heller. Hester med panikkslagne øyne og vidåpen munn. Nå kan man jo kanskje si at på de gamle maleriene så ble ting overdrevet for å se spektakulært ut. For at det skulle se ut som rytteren kunne håndtere en vanskelig hest i en vanskelig situasjon. Men, fremstiller man noe på en måte ofte nok, så blir det etter hvert til at de som ser oppfatter det som normalen. At det er slik det skal være.

En gang hadde jeg en gammel nabo som hadde vokst opp gå gård med hest. Hvis jeg møtte ham ute på vinteren når jeg kom fra stallen så stilte han meg alltid det samme spørsmålet; om jeg hadde vintersko på hesten. Og så kom historien fra da han var liten gutt, om bonden på nabogården som lot hesten være inne hele vinteren så den ikke trengte vintersko. Og om hva som skjedde den ene gangen han tok den ut for å kjøre vinterstid. Synet av den løpske hesten på glattisen som skadet både seg og eieren stygt gjorde nok inntrykk på en liten gutt – for den samme historien kom hver gang.

Som ung hadde jeg sommerjobb med turistridning på et hotell. Hestene ble lånt fra gårder rundt omkring, og jeg husker en stor snill dølahest som vi kjørte hjem om høsten til sin eier som var en gammel hestekar. Stallen hadde spiltau og det var bare en kort taustump å binde fast hesten i. Vi sa fra til eieren at han måtte finne noe lengre. Men, når vi kom igjen våren etter og hentet hesten så sto den med det samme tauet og den samme knuten som jeg hadde bundet den fast med 10 måneder før. Det var nok ikke så vanlig å la hestene få gå ute og røre seg på vinteren annet enn når man brukte dem - i de gode gamle dager.  

Jeg så en video om saltilpassning. Der ble det sagt at i gamle dager, den gang de hadde kavaleri, da kunne de dette med å tilpasse salen til hver hest. Men, når det ble vist en svart-hvitt film av soldater som trente hestene, så kunne man se hvite merker etter saltrykk ved manken til flere av hestene. Det ser vi faktisk ikke så ofte i dag. 

Nå må ikke dette tolkes som at jeg mener at det ikke fantes dyktige hestekarer i gamle dager. Det gjorde det så absolutt, både blant de høyerestående (det var et klassedelt samfunn), de militære og blant vanlige arbeidere og bønder i by og på bygda. Men, før man begynner å snakke om at alt var så mye bedre før, så er det viktig å tenke på at de fleste hestene i gamle dager hadde harde jobber og slet, på samme måte som sine eiere/kusker måtte gjøre det for å tjene til livets opphold. Det var relativt sett svært få av hestene som tilhørte adelen og som kunne leve luksuriøse liv slik man kan lese om i de gamle klassiske bøkene om ridelære.

Og de flinke hestekarene som man mimrer om og sier at er borte, de finnes faktisk fremdeles. De har bare skiftet kjønn og blitt til unge og eldre damer. Damer som kanskje ikke mimrer så mye om fortiden, men som er fulle av lærelyst og utforskertrang. Damer som ikke sitter fast i gamle, vedtatte «sannheter», men som tar i bruk ny kunnskap når den kommer. Kunnskap om hestens natur og fysiologi. Kunnskap om innlæringsteori og hvordan hestens hjerne fungerer. Kunnskap om hestens og rytterens samspill og balanse. Du finner mange av dem i EHL portalen.

Vevet teppe som henger på Akershus slott i Oslo

Kjørekarler på Frydenlunds bryggeri i Oslo