Hestevelferd, eller dyrevelferd generelt, har blitt et moteord som brukes i mange situasjoner. 

God hestevelferd defineres som alt fra å ta inn hestene når det regner til å la de være ute uansett, selv om det blåser orkan. Alt fra å la hestene tilbringe dagene sammen med en rundball (også kalt fri tilgang på mat) til porsjonert foring for å unngå at de skal bli fete og forfangne.  

Har det egentlig noen mening å krydre setningene med dette ordet når det man gjør egentlig er å prøve og rettferdiggjøre det man driver med, enten det er innen hestesport, fiskeoppdrett eller oppdrett av kylling? Det er jo ingen som sier at de er imot god dyrevelferd eller for å ha dårlig dyrevelferd. 

Hørte på opptaket fra hestevelferdsdebatten under Arendalsuka 2025, som man kan høre i episode 254 av podkasten «Hestenes Klan».

Det som slår meg når det snakkes om hestevelferd er at det ofte snakkes om å få mer kunnskap ut til hesteeierne. Det høres jo kjempefint ut, men i samme setning er det ofte «enkelt-hest-eierne», de som har en hest de har som hobby, som nevnes som kunnskapsløse – i motsetning til konkurranseryttere på høyt nivå og de som har tatt utdanning innen et eller annet hestefagfelt og lever av å drive med hest på den ene eller andre måten.

Som «enkelt-hest-eier» gjennom 50 år har jeg erfart at det ofte ikke hjelper at jeg som enkeltperson skaffer meg kunnskap. Jeg er jo bare en hobbyhest-eier som ikke engang kan vise til at jeg konkurrerer med hesten. Selv om jeg, som jobber som forsker innen teknologi, synes dette med å skaffe meg mer kunnskap er gøy, så har det mange ganger gjort meg mer frustrert også.

Det vanskeligste mange opplever som hesteeier er dette med å finne et egnet sted å ha hesten. Den skal jo ha det bra alle de timene eieren ikke er der også. Det er ikke uten grunn at mange ønsker å ha hesten sin hjemme. Og svært ofte er det ikke fordi det er billigere heller, da selv det å oppstalle hesten på det dyrt sted i mange tilfeller vil være billigere enn å ha den hjemme hvis man legger sammen de faktiske kostnadene som inkluderer dette med å kjøpe, eie og drive stedet.

For hva ser man når man leter etter stallplass?

Svært ofte er det slik at de større stedene som drives profesjonelt er de stedene som er minst egnet for hestene. Selv om driverne og ansatte har utdanning i hestefag. Staller med mange hester, ridehus og bane har gjerne små luftegårder hvor det ikke er plass til annet enn at hestene står en og en. De oppfyller i hvert fall ikke anbefalingene fra Mattilsynet om luftegårder på minst 10 x 30 meter. Steder som driver med utegang eller hvor hestene er ute i flokk hele dagen har gjerne fri tilgang på for. I de fleste tilfeller betyr dette at hestene går, eller rettere sagt står og spiser av en rundball hele dagen eller døgnet. Og hele ballen settes ut, så det er ikke lett å kontrollere kvaliteten. Har man en hest som trenger kontrollert foring for ikke å bli syk, blir derfor ofte luftegårdsløsningen alternativet. På uteganger hvor man tar inn oppstallører blir det også ofte mye utskiftinger av hestene og det tas ikke alltid hensyn til om enkeltindivider passer sammen.

Man er heldig hvis man finner noen man kan drive stall på dugnad sammen med eller leie plass på en liten stall. Men, det er ikke gitt at hestenes behov kan oppfylles der heller. 

Så kunnskap ut til hesteeierne er flott, men det er ikke alltid det hjelper i møte med de profesjonelle hestemiljøene.