Siden 2019 har jeg vært uten egen hest.

Fra 2000 til 2019 hadde jeg utegangshester hjemme i hagen min. Men til nå har jeg valgt å ikke kjøpe ny.

For det første tar det ganske mye tid å ha hest. Skal jeg få til å hjelpe andre og drive en god medlemsportal, har jeg egentlig ikke kapasitet til å holde på med begge deler lenger. Jeg synes det blir et stressmoment å holde på med mange ting samtidig – og jo eldre jeg blir, jo mindre lyst har jeg til å stresse.

Du vet det stresset med å ha dårlig samvittighet hele tiden? Enten fordi man burde jobbet mer, har for lite tid med hestene, burde fikset gjerder eller lignende, og kanskje også tilbrakt tid med familie og venner.

Jeg får jo alltid låne meg en hest hvis jeg har lyst til å ri – jeg blir gjerne med ut på tur sammen med noen. Jeg liker å være sammen med hester når jeg har muligheten, men jeg trenger ikke ri. Og jeg får møte mange hester når jeg drar ut og underviser, som på #teigentour.

De siste 15 årene jeg hadde hest, var jeg egentlig mest bare sammen med hestene uten å gjøre så mye sammen – eller så møkket vi sammen, fiksa gjerder, ordnet med høykurver, stelte hover. Jeg antar de syntes vi gjorde dette sammen, selv om jeg kanskje ikke syntes de var spesielt hjelpsomme.

Det jeg kan er å undervise, og jeg har min unike måte å undervise på. Skal jeg være best på det, må jeg også holde på med det og ha det som hovedfokus, tenker jeg. Å trene hest og rytter er noe som skjer i nuet – det er tilstedeværelse. Det er noe som skjer mellom hest og menneske i den situasjonen de står i, med de forutsetningene de har.

Det er det fine med å være online: jeg kan ikke fikse for dem jeg underviser – jeg må forklare så de selv får det til.

Jeg hjelper folk der de er, i situasjonen de opplever at de faktisk står i. Og da er det veldig nyttig å ta opptak av treninga, for å se etterpå hva en faktisk gjør og få en repetisjon på hva jeg faktisk sa. Det skjer ofte veldig mye samtidig, så det er vanskelig å få med seg alt man driver med og alt jeg sier. Derfor er det fint å se opptak – selv om det kan være litt kleint å se seg selv.