Historien om Rotax og klo klipp.

Jeg har en historie å dele som viser noe veldig viktig: Valgfrihet betyr ikke at du aldri får gjort det du har tenkt. Det er ikke sånn at du aldri får klippet klørne om du lar hunden springe en runde. Eller ti.

Men det er sånn at angsten ved å klippe klør aldri går over om han ikke får valget.

Møt Rotax

Rotax er en bullterrier som kom fra en fighting kennel i Polen da han var et halvt år gammel. Han var full av sår og arr, og hadde en veldig dårlig adferd – ikke aggressiv, men veldig stressa og med mye biting. En hund som tydelig hadde opplevd samvær med 2-beinte som stressende.

Da vi skulle klippe neglene hans første gang, var det tydelig: Han hadde blitt holdt fast før. Han lå stiv som en stokk og sluttet å puste. Bare lå der, frossen i frykt. For så vidt lett å klippe klør, men med en bismak i munnen.

Jeg bruker å gjøre deal med hundene at om jeg får låne labben og klippe en klo så får de en godbit. Samme med Rotax.  

Reisen mot valgfrihet

Jeg klipper neglene en gang i uken. De første fem gangene lå han stiv som en stokk hver eneste gang. Så viste han tydeligere at han var redd. Ved omtrent 15. gangen vi klipte, fikk han raptus – sprang veggis, temperatur på langt over maks. Det drev han med kanskje ti ganger.

Hva gjorde jeg? Jeg satt på gulvet der vi var, trakk pusten dypt, og venta. Bare venta til han kom tilbake. Og det gjorde han – kom bort til meg og klo saksa. Det var signalet om at han var litt klar. Når jeg så spurte om å få labben og fikk den uten at han stressa seg opp, da var han klar for et nytt klipp. Et klipp og så en godbit. 

Samtidig lærte jeg ham å legge labben i hånda mi – ikke så lett med bakbeina, men jeg så at han lettet trykket på foten og støttet seg på de andre beina. Han var liksom klar for at jeg skulle løfte den. Det belønna jeg for seg.

Ved omtrent 30. gangen vi klipte, blanda jeg det: Jeg spurte om å få foten, klipte én gang, slapp foten, og spurte på nytt.

Merk dette: Jeg har aldri holdt ham fast. Aldri.

Vi har alltid bare klippet én klo – eventuelt bare vært nært kloen med saksen – før han har fått belønning. Så det har gått mye godteri. Jeg klipte mens han sto, fordi han ikke ble så stressa av det som å ligge, før han etter hvert hadde det klart med å legge labben i hånda mi.

Nå har vi sikkert klippet 100vis av ganger. Jeg kan klippe alle klør på en framfot før han spør om å få tilbake foten. Han løfter dem og gir meg foten selv – sånn at han kan si fra: "Jeg gir deg foten, nå kan du klippe."

Hva med hestene våre?

Hundene får ofte valgfrihet. Hestene? Nesten aldri.

Vi tvinger dem inn i vaskespiltet selv om de synes det er ekkelt. Vi trumfer inn og holder dem der, og tenker at de kommer til å synes det er kulere å stå der så lenge de blir tvunget dit. Men hvis du gir dem et valg, vil de mest sannsynlig bli med inn i vaskespiltet frivillig. Det tror bare ikke folk. Så derfor tvinger de dem dit. (les bloggen om "flooding")

Vi holder dem fast når vi skal sko, selv om de er redde. Vi drar dem gjennom situasjoner de synes er skremmende, fordi vi tror vi må "vinne" – for ellers "taper" vi, og da "vinner" hesten. 

Men hesten vinner jo ikke noe. Dette er bare tullprat. Veldig, veldig vanlig tullprat. Hvis det er sånn at vi må vinne så må jo den tape da? og det er vel ikke noe poeng i at den konsekvent skal tape på å være sammen med oss?

Lederskap handler ikke om å ta fra andre valgfrihet

Noen tror at lederskap er å ta fra andre valgfrihet og bestemmelsesrett. At du må være sjefen, lederen, den som bestemmer – ellers har du tapt kontrollen.

Men ekte lederskap handler om å være bevisst på hvilken emosjonell tilstand den andre begynner i, og hvordan du påvirker den tilstanden når du utfører jobben din. Du putter dem i en emosjonell tilstand – eller i hvert fall, du kan gjøre det. Den kan være der fra før. Men det er i hvert fall ikke noe poeng i å putte dem i en verre emosjonell tilstand enn de allerede er i.

Tenk over det når du er sammen med hesten din:

• Merk deg hestens tilstand. Hvordan har den det akkurat nå?
• Hva vil hjelpe deg å minske stresset i situasjonen? Ikke øke det.
• Hva om du slutter å tenke at det er å vinne eller å tape? Hva om det bare handler om å samarbeide?

Valgfrihet gir samarbeid

Hvis de får valget, velger de stort sett å samarbeide med deg. De er laget for samarbeid som alle pattedyr er så her er det du får den hesten du trenger eller vi kan si, fortjener. 

Ta hensyn til hvordan hesten kjenner seg – eller hvordan hunden kjenner seg – i den situasjonen den er i. Sjekk hva slags energi du bringer med til samarbeidet. 

Og det er egentlig poenget. Hvilken energi det er du bringer til bords og hvilket rom du gir andre. Dette gjelder både 2- og 4-beinte det!

Hvis du tenker på lederskap – i stallen, på jobb, i livet – så må du tenke over hvordan andre føler seg når de er sammen med deg. Når du leder dem. Når du vil vise dem noe nytt. Når du må ta kritiske avgjørelser.

Valgfrihet er ikke det samme som å ikke nå målet. Det er det samme som å gi rom for læring til å nå målet.